Zu spät

Denne bloggen lagde jeg egentlig en varm sommerdag i juni. Min hemmelige drøm om å blogge skulle endelig bli til virkelighet – for nå hadde jeg jo "noe" å blogge om. Skolen var over etter 13 lange år. Skolen hadde hittil vært hverdagen mitt. Det vil si; en typisk skoledag besto av å stå opp, spise frokost, dra på skolen, komme hjem, spise litt mer, gjøre alt annet enn lekser, spise middag, gjøre alt annet enn lekser, kjedespise, og tilslutt innse at leksene må gjøres. Siden jeg startet på leksene nok så sent, ble det til at jeg sov i stedet og brukte søndagene på leksene. En liten overdrivelse vel og merke, men nå skulle det endelig bli en slutt på "dette" da. Jeg skulle dra min vei - for å jobbe frivillig. Jobbe frivillig er egentlig et ganske udefinerbart begrep – og folk ser alltid litt underlig på deg når du sier det. I Norge er det rett og slett ikke så mange som vet om muligheten til å bo i utlandet helt gratis ved å jobbe med noe du brenner for. Det var rett og slett en tilfeldighet at jeg fant det ut! Og hvis noen tilfeldigvis kommer over denne bloggen, så får de også vite om det. Nei, nå høres det jo ut som rene hemmeligheten! Og det er det jo absolutt ikke.

Tilbake til starten. 3. september kom jeg hit – altså for litt over fire måneder siden. Jeg klarte rett og slett ikke tenke på denne bloggen en gang. Og etter hvert prøvde jeg litt, men alt jeg skrev slettet jeg bare igjen. Ordene ble så rare, og ikke slik som jeg tenkte. Det gjør de forsovet ikke nå heller, men jeg prøver likevel. Det er uansett lettere nå, kanskje fordi jeg endelig har begynt å få en følelse av tilhørlighet. Jeg liker jo egentlig å skrive – så derfor vil jeg gi dette en sjanse til.

Det var så mye jeg ikke visste før jeg dro ut på dette "eventyret". Hva bør man ta med seg, hva kommer man til å savne, hvordan vil det se ut der, og ikke minst - hvordan er menneskene? De første ukene var proppet med inntrykk, og jeg har ikke innsett det før i ettertiden. Å ikke ha en familie å komme hjem til, var kanskje noe av det vanskeligste. Og det er det fortsatt. En familie som er der uansett hva som har skjedd. Men det har også lært meg så mye. Å takle ting på egen hånd, å komme seg videre. Noen ganger kan det virke umulig, men verden stopper aldri opp - så man må bare henge med.

Noe av det viktigste jeg pakket i bagasjen, var bilder og andre små ting som betydde noe for meg. Ting til å gjøre rommet mer hjemmekoselig med. Jeg ville heller latt et par gensere bli igjen til fordel for det. Pakk mindre enn du egentlig har lyst til - for på en eller annen måte ender du uansett opp med dobbelt så mye etter ett år. For eksempel er det å handle på internett her noe helt annet enn i Norge. Her finnes ingen tollgrense på 200 kr. Og ofte er frakten gratis. Når man er litt nedfor, hjelper en ny krem eller genser på lykkefølelsen. Selv om den dessverre ikke varer så lenge. Men så skal man vel gjøre seg et par slike erfaringer også, for å finne ut hva som egentlig gjør en lykkelig.