Reiseliv

Noe av det morsomste med å bo i et annet land, er å reise rundt! Nå er jeg så heldig at jeg bor en halvtime unna grensen, med gode muligheter for turer til Sveits, Frankrike, Italia og Østerrike. Om ca. to uker kommer min gode venn Kristin på besøk! Det gleder jeg meg masse til, og på fire dager skal vi besøke Tyskland, Sveits og Frankrike.

Første stopp: Basel, Sveits

Hentet fra: http://travelcia.com/europe/basel-the-golden-gate-of-switzerland/

Andre stopp: Colmar, Frankrike

Hentet fra: http://www.zoology.ubc.ca/~alathea/sample/

Tredje stopp: Görwihl, Tyskland

Det er fint å kunne reise vekk i blant. Særlig når man bor så øde til! Har jeg ett råd når det gjelder søknadsprosessen, er det å være litt kritisk. Hva er viktig for deg? Arbeidet, fritid, språk, reisemuligheter osv. Alt må vurderes litt i forhold til hverandre. Jeg skulle nok ønske jeg bodde i en litt større by, med flere muligheter. Men samtidig ville jeg ikke byttet bort prosjektet mitt til fordel for det. Det finnes ingen garantier. Man kan føle seg ensom i en stor by også. Noen sjanser må taes, og så får man bare gjøre det beste ut av det. 

Realitetsjokk

Nå har jeg vært her i Tyskland i to måneder. Over to måneder faktisk. Tiden har på en måte flydd, men jeg husker også de første ukene som lange og vanskelige. Oppturer og nedturer kommer hele tiden, men det var mye flere av dem før enn nå. Jeg husker fortsatt min første dag her som om det var i går. Jeg trodde jeg var vel forberedt på hva som ventet meg, men der tok jeg feil. Det hjelper tydeligvis ikke å si i forkant: "Ja, jeg gleder meg jo veldig - men det kommer nok til å bli vanskelig den første tiden". Tomme ord. Nå vet jeg virkelig hva det dreier seg om. Å føle seg alene. Å ikke kunne si det man vil. Å ikke forstå. Et aldri så lite realitetsjokk. (Skrevet 15. november 2011)

Jeg skal være ærlig. Å komme til et nytt land og en ny kultur på egenhånd – har vært alt annet enn enkelt. Første dagen jeg ble stasjonert i kollektivet, var ingen hjemme. Rommet var stort, tomt, kaldt og luktet fremmed. Det var som å få et slag i fjeset. På veggen hang en kalender, og jeg fikk helt panikk når jeg tenkte på hvor lenge jeg skulle være her. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til, men etter en liten stund klarte jeg å ta meg sammen. Uansett hvor utenkelig det var, bestemte jeg meg for å pakke ut bagen og gjøre rommet en smule mer hjemmekoselig.

Noe av det vanskeligste for meg var at jeg bodde i en landsby langt oppe i fjellene. Denne tyske landsbyen er heldigvis litt mer "sivilisert" enn en vanlig norsk landsby, men allikevel har jeg ofte følt meg isolert. Jeg savner følelsen av å bare kunne gå ut døren, og forsvinne inn i folkemengden. Ingen som ser at du kommer utenifra – at du egentlig ikke hører hjemme. Den første dagen tok jeg meg en tur i nabolaget, og det føltes som en spøkelsesby. Hvor var alle? Jeg følte meg med andre ord rimelig fortapt. Derfor var overraskelsen ekstra stor da jeg kom hjem til "fullt" kollektiv. I neste øyeblikk var vi på vei til min nye jobb, hvor jeg fikk møte menneskene jeg skulle arbeide med. Senere på kvelden ble jeg invitert på grillfest – og da jeg endelig kom "hjem" etter en lang dag, var jeg utrolig lettet. Man kan aldri se hva som finnes rundt neste sving, for veien blir til mens man går.

Ukens høydepunkt!

Programmet "Ingen grenser" på NRK1 facinerer meg. Mennesker med ulike funksjonshemninger viser et ufattelig pågangsmot gjennom villmarken fram mot Snøhetta. Det er virkelig en tankevekker, og jeg er så imponert over viljestyrken deltakerne viser. En ting er de fysiske prøvelsene de hele tiden utsettes for, men samtidig må de takle de psykiske utfordringene som følger med. Livsgnisten deltakerne viser gjennom programmet inspirerer meg veldig! Disse menneskene står det virkelig respekt av.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/820024/

Zu spät

Denne bloggen lagde jeg egentlig en varm sommerdag i juni. Min hemmelige drøm om å blogge skulle endelig bli til virkelighet – for nå hadde jeg jo "noe" å blogge om. Skolen var over etter 13 lange år. Skolen hadde hittil vært hverdagen mitt. Det vil si; en typisk skoledag besto av å stå opp, spise frokost, dra på skolen, komme hjem, spise litt mer, gjøre alt annet enn lekser, spise middag, gjøre alt annet enn lekser, kjedespise, og tilslutt innse at leksene må gjøres. Siden jeg startet på leksene nok så sent, ble det til at jeg sov i stedet og brukte søndagene på leksene. En liten overdrivelse vel og merke, men nå skulle det endelig bli en slutt på "dette" da. Jeg skulle dra min vei - for å jobbe frivillig. Jobbe frivillig er egentlig et ganske udefinerbart begrep – og folk ser alltid litt underlig på deg når du sier det. I Norge er det rett og slett ikke så mange som vet om muligheten til å bo i utlandet helt gratis ved å jobbe med noe du brenner for. Det var rett og slett en tilfeldighet at jeg fant det ut! Og hvis noen tilfeldigvis kommer over denne bloggen, så får de også vite om det. Nei, nå høres det jo ut som rene hemmeligheten! Og det er det jo absolutt ikke.

Tilbake til starten. 3. september kom jeg hit – altså for litt over fire måneder siden. Jeg klarte rett og slett ikke tenke på denne bloggen en gang. Og etter hvert prøvde jeg litt, men alt jeg skrev slettet jeg bare igjen. Ordene ble så rare, og ikke slik som jeg tenkte. Det gjør de forsovet ikke nå heller, men jeg prøver likevel. Det er uansett lettere nå, kanskje fordi jeg endelig har begynt å få en følelse av tilhørlighet. Jeg liker jo egentlig å skrive – så derfor vil jeg gi dette en sjanse til.

Det var så mye jeg ikke visste før jeg dro ut på dette "eventyret". Hva bør man ta med seg, hva kommer man til å savne, hvordan vil det se ut der, og ikke minst - hvordan er menneskene? De første ukene var proppet med inntrykk, og jeg har ikke innsett det før i ettertiden. Å ikke ha en familie å komme hjem til, var kanskje noe av det vanskeligste. Og det er det fortsatt. En familie som er der uansett hva som har skjedd. Men det har også lært meg så mye. Å takle ting på egen hånd, å komme seg videre. Noen ganger kan det virke umulig, men verden stopper aldri opp - så man må bare henge med.

Noe av det viktigste jeg pakket i bagasjen, var bilder og andre små ting som betydde noe for meg. Ting til å gjøre rommet mer hjemmekoselig med. Jeg ville heller latt et par gensere bli igjen til fordel for det. Pakk mindre enn du egentlig har lyst til - for på en eller annen måte ender du uansett opp med dobbelt så mye etter ett år. For eksempel er det å handle på internett her noe helt annet enn i Norge. Her finnes ingen tollgrense på 200 kr. Og ofte er frakten gratis. Når man er litt nedfor, hjelper en ny krem eller genser på lykkefølelsen. Selv om den dessverre ikke varer så lenge. Men så skal man vel gjøre seg et par slike erfaringer også, for å finne ut hva som egentlig gjør en lykkelig.