Realitetsjokk

Nå har jeg vært her i Tyskland i to måneder. Over to måneder faktisk. Tiden har på en måte flydd, men jeg husker også de første ukene som lange og vanskelige. Oppturer og nedturer kommer hele tiden, men det var mye flere av dem før enn nå. Jeg husker fortsatt min første dag her som om det var i går. Jeg trodde jeg var vel forberedt på hva som ventet meg, men der tok jeg feil. Det hjelper tydeligvis ikke å si i forkant: "Ja, jeg gleder meg jo veldig - men det kommer nok til å bli vanskelig den første tiden". Tomme ord. Nå vet jeg virkelig hva det dreier seg om. Å føle seg alene. Å ikke kunne si det man vil. Å ikke forstå. Et aldri så lite realitetsjokk. (Skrevet 15. november 2011)

Jeg skal være ærlig. Å komme til et nytt land og en ny kultur på egenhånd – har vært alt annet enn enkelt. Første dagen jeg ble stasjonert i kollektivet, var ingen hjemme. Rommet var stort, tomt, kaldt og luktet fremmed. Det var som å få et slag i fjeset. På veggen hang en kalender, og jeg fikk helt panikk når jeg tenkte på hvor lenge jeg skulle være her. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til, men etter en liten stund klarte jeg å ta meg sammen. Uansett hvor utenkelig det var, bestemte jeg meg for å pakke ut bagen og gjøre rommet en smule mer hjemmekoselig.

Noe av det vanskeligste for meg var at jeg bodde i en landsby langt oppe i fjellene. Denne tyske landsbyen er heldigvis litt mer "sivilisert" enn en vanlig norsk landsby, men allikevel har jeg ofte følt meg isolert. Jeg savner følelsen av å bare kunne gå ut døren, og forsvinne inn i folkemengden. Ingen som ser at du kommer utenifra – at du egentlig ikke hører hjemme. Den første dagen tok jeg meg en tur i nabolaget, og det føltes som en spøkelsesby. Hvor var alle? Jeg følte meg med andre ord rimelig fortapt. Derfor var overraskelsen ekstra stor da jeg kom hjem til "fullt" kollektiv. I neste øyeblikk var vi på vei til min nye jobb, hvor jeg fikk møte menneskene jeg skulle arbeide med. Senere på kvelden ble jeg invitert på grillfest – og da jeg endelig kom "hjem" etter en lang dag, var jeg utrolig lettet. Man kan aldri se hva som finnes rundt neste sving, for veien blir til mens man går.