Utfordringer

Jeg har snart bodd her i Tyskland et halvt år, og utfordringene kommer fortsatt på løpende bånd. Den første store utfordringen var det sosiale. Når man bor så langt hjemmefra, kommer ensomhetsfølelsen mye fortere.  Den har vært min største fiende, men vi har blitt godt kjent. Det er først nå jeg vet hvordan det føles å være ensom. De første månedene hadde jeg liten tilgang på internett, og det gjorde det hele ekstra tøft. Uten Skype føles alt veldig langt borte... Å innse at jeg måtte tillate meg å være litt "innpåsliten" for å få venner, var et stort skritt å ta. Ensomheten man selv føler, er ikke alltid like lett for andre å se.

Å lære seg et nytt språk, tar lenger tid enn jeg trodde. Det er også en utrolig vanskelig følelse å ikke kunne utrykke meg slik jeg vil. I tillegg tar det lenger tid å bli kjent med folk, rett og slett fordi jeg ikke forsto og ikke ble forstått. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å forstå når noen er humoristiske på tysk, eller å selv skulle si noe morsomt. I begynnelsen synes jeg det var flaut å ikke kunne språket ordentlig, derfor la jeg meg til en dum uvane. "Jatt med"-språket. Det har tre enkle prinsipper. Går tonen opp i slutten av setningen er det antakelig et spørsmål. Da svarte jeg "Ich weiss nicht". Når tonen forholder seg relativt nøytral, forteller personen meg antakelig noe. Da la jeg til "Ach so, Ja, Genau, Ok" der jeg syntes det passet. Var tonen lystig, var det antakelig en morsom historie og jeg lo litt falskt her og der. Denne metoden har i etterkant vist seg å fungere veldig dårlig. Jeg brukte den senest i desember (!) da jeg var på togtur til Stuttgart. Flittig som jeg var, leste jeg for første gang en tysk bok – "Die Brüder Löwenhertz". Konduktøren kom inn i kupeen, og jeg fant raskt frem billetten. Men rett før hun skulle sjekke billetten min, stoppet toget på en stasjon og hun måtte ut. Jeg puttet billetten inne i boken et sted og fortsatte å lese videre. Plutselig stod konduktøren der igjen, og jeg prøvde panisk å finne igjen billetten. Det hele endte med at jeg ristet boken kraftig opp ned, og billetten dalte ned. Konduktøren syntes dette var veldig morsomt, og spurte meg:


"På hvilket sted i boken er De?".
"Unnskyld?", skvatt jeg til.
"På hvilket sted i boken er De?", spurte hun igjen.
"Ååja, nei det aner jeg ikke", svarte jeg fort i håp om at svaret passet til spørsmålet jeg ikke hadde forstått. Alle i togkupeen tittet opp fra bøkene, mobilene og mp3-spillerne og stirret overrasket på meg. "Å beklager, jeg trodde De leste boken jeg", la konduktøren ettertrykkelig til. 
"Ååjaaa HEHEHE, jeg er på side 47", nærmest ropte jeg ut i tro om at jeg hadde forstått spørsmålet. Lang pinlig pause oppsto og alle fulgte desto mer intenst med på samtalen mellom meg og konduktøren. Konduktøren kremtet: "Jeg mener: Hvor er brødrene? Er de døde eller ikke?". Hun hadde tilsynelatende lest boken selv. 
"ÅÅÅJAAA! JADDA, de er i Nangijala nå altså!". Stemmen min signaliserte desperat samtidig: LA MEG SLIPPE DENNE GRUSOMME SAMTALEN. Nok en pinlig pause, hvor alle sakte men sikkert dukket tilbake bak bøkene, mobilene og mp3-spillerne. Konduktøren smilte et stivt, tyskt smil og hastet videre av gårde.

Det har også dukket opp en annen artig utfordring når det gjelder språket. Det er vanskelig å fortelle om noe som skjedde i Tyskland på norsk. Noen ting er rett og slett lettere å si på tysk, fordi jeg ikke finner passende ord på norsk!

Å venne seg til en ny kultur er heller ikke bare, bare. Hvordan er menneskene, hvordan lever de, hva spiser de? Det å gå inn i matbutikken er i seg selv en ganske annerledes opplevelse. Hver gang jeg finner noe som også finnes i Norge, ender det ofte opp med at jeg kjøper det for å føle meg litt mer hjemme. Det er neimen ikke lett å sørge for at man får i seg nok mat! Utrolig kjedelig å alltid huske på å ha melk til muslien, middagsmat som ikke blir liggende å mugne, osv. Som regel spiser jeg middag på jobben, så jeg slipper å måtte lage det selv hver dag. Jeg synes det er skikkelig vanskelig å finne ut hva jeg skal spise! Som regel blir det taco. Må si jeg savner de norske matvarene, som IFA, Sørlandschips og Kvikk-lunsj. Derfor smakte de ekstra godt når jeg var hjemme en tur i juleferien.

Siden jeg er norsk, har folk her fått det for seg at jeg ikke kan fryse. Når jeg sier at jeg er kald, får jeg klar beskjed om at DU er jo fra Norge, dette må jo være rene sommertemperaturen for deg! Men faktum er at i den siste tiden har det vært kaldere her! Heldigvis har jeg mine norske vinterklær med. Det kommer godt med når man må være den tøffe nordmannen!

Hva er lykke?

Europa rundt på fire dager

Reisen startet som sagt litt senere enn planlagt, men neste morgen våknet vi opp til en god frokost! Vi bodde på La vie en rose i Basel, et steinkast fra Rhinen! Været vår kjempefint, men det var likevel bitende kaldt.

Det var underlig å være i en stor by igjen. Måtte konsentrere meg litt for å ikke si "hallo" eller "guten Tag" til fremmede mennesker på gaten. Men allikevel tok det ikke lang tid før jeg ble vant til storbylivet med trikke- og bilsus, mennesker som presser seg forbi hverandre, butikker med blinkende skilter  og restauranter på hvert gatehjørne. Første dagen bestemte vi oss for å spise tradisjonell sveitsisk mat. Det så lovende ut, men etter måltidet trillet vi nærmest nedover gaten. Tradisjonell mat i Sveits er mektige saker!

Vi var kulturelle også! Først krabbet vi opp tårnet i kirken, og det var litt av et prosjekt. En med klaustrofobi og en med høydeskrekk. Vi kom oss bare opp til første utsiktspunkt før vi fikk nervesammenbrudd.

På kvelden så vi musikalen "Elisabeth", historien som tegneserien "Sissi" er basert på – hvis noen husker den? Det var i hvertfall Kristins yndlingsserie! Til Kristins skuffelse lignet ikke musikalen så veldig på tegneserien, men en gang dukket prinsen opp i samme kostyme! Da våknet Kristin.

På lørdagen dro vi videre til Frankrike! På toget satt vi i en Harry Potter kupé, og det var jo ganske stas. Kristin så forresten et tog med to etasjer for første gang! Litt usivilisert oppe i Holmenkollen der. I kupeen fikk vi besøk av en baby med moren sin. Ikke akkurat Nilus og Hermine som kom på besøk. 

Så kom vi til Colmar! Rart å være i Frankrike på 50 min. Kristin begynte med en gang å si "Merci" til alle, mens jeg klarte bare å stotre frem "Danke schön". Colmar var som en miniversjon av Venezia, med en elv som dukket opp flere ganger i den lille byen. Men det var så kaldt! Så lørdagen brukte vi på å lete etter luer, og Kristin benyttet sjansen til å kjøpe en fransk alpelue. 

Reisen inneholdt egentlig ingen store kulinariske opplevelser. I Colmar forvillet vi oss inn på en fransk restaurant, hvor menyen var komplett umulig å forstå. Plutselig kom de serverende med to fiskesupper som stinket verre en verst. Det hele endte med at Kristin tømte suppene i do, så det skulle se ut som vi hadde spist dem. 

Søndagen dro vi på museum, og det var ganske kaldt. Dagen endte med at vi dro til Görwihl. Siden det er minimalt med attraksjoner her, brukte vi mandag morgen til å se på "Hjerte til Hjerte" med Linn Skåber! Og spise Butterzopf - et kjempegodt sveitsisk brød. 

Så dro Kristin sin vei, mens jeg ble igjen i lille Görwihl. 

Flyplassmoro

Gjesteinnlegg av Kristin Lilje

Vi har gjort så UTROLIG mye på reisen at jeg må dele inn dagene i forskjellige innlegg. Dette innlegget er derfor fra første dagen (torsdag), da jeg begynte min ferd mot Sigri.

Min reise startet allerede ganske dårlig da jeg skulle ta trikken til toget, for da ble det jammen meg strømstans. Da følte jeg meg sånn:

Litt oppgitt med andre ord. Med friskt mot ringte jeg en taxi og tok flytoget slik at jeg fortsatt hadde god tid til flyet skulle gå. Men på Gardermoen fikk jeg beskjed om at flyet jeg skulle med var 50 minutter forsinka, og at jeg ikke kom til å rekke flyet videre i Berlin (eller som svensken bak disken sa: det skjer inte). Da følte jeg meg sånn her:

Jeg var nok enda mer lei meg, men det er vanskelig å vise på Photo Booth. Jeg sjekket inn og var klar for å sove i Berlin, men så fikk jeg den fantastiske beskjeden om at jeg var ombooket til München i stedet og skulle komme meg til Basel samme kveld!! Da følte jeg meg sånn her:

Jeg måtte bare vente tre timer på flyplassen da, men det var gøy, for jeg fikk 5 euro å spise for. Deretter gikk alt bra helt til flyet skulle gå fra München, for da gikk det ikke.. Crewet vårt var forsinket og derfor ble vi også forsinket.. Da var jeg tilbake til dette:

Eneste problemet var at jeg ikke fikk tak i Sigri og jeg ikke visste adressen til B&B-en vår. Heldigvis fikk jeg beskjed fra en reddende engel fra Norge (med andre ord moren til Sigri) om at Sigri ventet på meg på flyplassen! Det var kjempekoselig å høre, og da var jeg tilbake til glad igjen! Helt til jeg fikk vite at hvis ikke crewet vårt kom slik at vi fikk landet før 00.30, så kom vi ikke til å få lande for da var flyplassen stengt. Da ble jeg litt sånn her:

Men det utrolige skjedde: vi landet og alt gikk bra, stor gjenforening på den sveitsiske siden av flyplassen hvor vi var de eneste personene, vi tok taxi til La Vie en Rose og da skjedde det mye spennende kan dere tro!

.. men det får dere lese om i neste blogginnlegg!

Bis dann!