Utfordringer

Jeg har snart bodd her i Tyskland et halvt år, og utfordringene kommer fortsatt på løpende bånd. Den første store utfordringen var det sosiale. Når man bor så langt hjemmefra, kommer ensomhetsfølelsen mye fortere.  Den har vært min største fiende, men vi har blitt godt kjent. Det er først nå jeg vet hvordan det føles å være ensom. De første månedene hadde jeg liten tilgang på internett, og det gjorde det hele ekstra tøft. Uten Skype føles alt veldig langt borte... Å innse at jeg måtte tillate meg å være litt "innpåsliten" for å få venner, var et stort skritt å ta. Ensomheten man selv føler, er ikke alltid like lett for andre å se.

Å lære seg et nytt språk, tar lenger tid enn jeg trodde. Det er også en utrolig vanskelig følelse å ikke kunne utrykke meg slik jeg vil. I tillegg tar det lenger tid å bli kjent med folk, rett og slett fordi jeg ikke forsto og ikke ble forstått. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å forstå når noen er humoristiske på tysk, eller å selv skulle si noe morsomt. I begynnelsen synes jeg det var flaut å ikke kunne språket ordentlig, derfor la jeg meg til en dum uvane. "Jatt med"-språket. Det har tre enkle prinsipper. Går tonen opp i slutten av setningen er det antakelig et spørsmål. Da svarte jeg "Ich weiss nicht". Når tonen forholder seg relativt nøytral, forteller personen meg antakelig noe. Da la jeg til "Ach so, Ja, Genau, Ok" der jeg syntes det passet. Var tonen lystig, var det antakelig en morsom historie og jeg lo litt falskt her og der. Denne metoden har i etterkant vist seg å fungere veldig dårlig. Jeg brukte den senest i desember (!) da jeg var på togtur til Stuttgart. Flittig som jeg var, leste jeg for første gang en tysk bok – "Die Brüder Löwenhertz". Konduktøren kom inn i kupeen, og jeg fant raskt frem billetten. Men rett før hun skulle sjekke billetten min, stoppet toget på en stasjon og hun måtte ut. Jeg puttet billetten inne i boken et sted og fortsatte å lese videre. Plutselig stod konduktøren der igjen, og jeg prøvde panisk å finne igjen billetten. Det hele endte med at jeg ristet boken kraftig opp ned, og billetten dalte ned. Konduktøren syntes dette var veldig morsomt, og spurte meg:


"På hvilket sted i boken er De?".
"Unnskyld?", skvatt jeg til.
"På hvilket sted i boken er De?", spurte hun igjen.
"Ååja, nei det aner jeg ikke", svarte jeg fort i håp om at svaret passet til spørsmålet jeg ikke hadde forstått. Alle i togkupeen tittet opp fra bøkene, mobilene og mp3-spillerne og stirret overrasket på meg. "Å beklager, jeg trodde De leste boken jeg", la konduktøren ettertrykkelig til. 
"Ååjaaa HEHEHE, jeg er på side 47", nærmest ropte jeg ut i tro om at jeg hadde forstått spørsmålet. Lang pinlig pause oppsto og alle fulgte desto mer intenst med på samtalen mellom meg og konduktøren. Konduktøren kremtet: "Jeg mener: Hvor er brødrene? Er de døde eller ikke?". Hun hadde tilsynelatende lest boken selv. 
"ÅÅÅJAAA! JADDA, de er i Nangijala nå altså!". Stemmen min signaliserte desperat samtidig: LA MEG SLIPPE DENNE GRUSOMME SAMTALEN. Nok en pinlig pause, hvor alle sakte men sikkert dukket tilbake bak bøkene, mobilene og mp3-spillerne. Konduktøren smilte et stivt, tyskt smil og hastet videre av gårde.

Det har også dukket opp en annen artig utfordring når det gjelder språket. Det er vanskelig å fortelle om noe som skjedde i Tyskland på norsk. Noen ting er rett og slett lettere å si på tysk, fordi jeg ikke finner passende ord på norsk!

Å venne seg til en ny kultur er heller ikke bare, bare. Hvordan er menneskene, hvordan lever de, hva spiser de? Det å gå inn i matbutikken er i seg selv en ganske annerledes opplevelse. Hver gang jeg finner noe som også finnes i Norge, ender det ofte opp med at jeg kjøper det for å føle meg litt mer hjemme. Det er neimen ikke lett å sørge for at man får i seg nok mat! Utrolig kjedelig å alltid huske på å ha melk til muslien, middagsmat som ikke blir liggende å mugne, osv. Som regel spiser jeg middag på jobben, så jeg slipper å måtte lage det selv hver dag. Jeg synes det er skikkelig vanskelig å finne ut hva jeg skal spise! Som regel blir det taco. Må si jeg savner de norske matvarene, som IFA, Sørlandschips og Kvikk-lunsj. Derfor smakte de ekstra godt når jeg var hjemme en tur i juleferien.

Siden jeg er norsk, har folk her fått det for seg at jeg ikke kan fryse. Når jeg sier at jeg er kald, får jeg klar beskjed om at DU er jo fra Norge, dette må jo være rene sommertemperaturen for deg! Men faktum er at i den siste tiden har det vært kaldere her! Heldigvis har jeg mine norske vinterklær med. Det kommer godt med når man må være den tøffe nordmannen!