Time is running out

Jeg lurer på hvor mye jeg har tenkt disse månedene jeg har tilbrakt i Tyskland. Jeg har gjort enkle følelser mye mer komplisert. For egentlig handler kanskje det hele bare om et overlevelsesinsikt. I begynnelsen ville jeg ikke godta at jeg skulle bo her i ni måneder. Jeg orket ikke pakke ut bagasjen, men krøp sammen i fosterstilling i sengen. Etter et par timers gråting over telefonen med familien hjemme i Norge, klarte jeg å finne frem overlevesesinstiktet. Jeg nærmest tvang meg selv til å pakke ut bagasjen, henge opp et par bilder - for så å traske ut for å se hvor jeg faktisk hadde havnet. Jeg lærte meg å handle mat, planlegge måltider - ja, jeg klarte til og med å tilbrede måltidene! Frem mot jul utfordret jeg meg selv til å gjøre ting som ga livet litt mer mening. Og da julen endelig kom, dro jeg hjem til Norge og tok meg ordentlig ferie.

Samtidig var det rart å komme hjem. Det var som å falle ut av en drøm, og glemme den etter fem minutter. Likevel bærer man følelsen av noe ufullstending - drømmen sluttet jo så brått. Jeg kunne like gjerne fortsatt livet jeg hadde levd i Norge før høsten, men samtidig var alt blitt annerledes. Selv om jeg var i Norge, var tankene mine ofte et annet sted...

Da jeg låste meg inn på rommet mitt i Tyskland en kveld tidlig i januar, kjente jeg igjen lukten fra første gang jeg åpnet døren en høstdag i september. Lukten fikk meg til å huske hvordan min første dag var, og det kjentes merkelig. Tiden frem mot påske skulle bli ganske så annerledes. Jeg ble vant med å leve i Tyskland, dagene gikk plutselig mye fortere. Men ingenting varer evig. Sakte, men sikkert startet jeg å glede meg til å dra hjem, men en liten klump i magen har begynt å vokse.

Jeg vet ikke helt hva klumpen er laget av. Men det er ikke lett å forlate et arbeid som har gitt hverdagen mening, og vennskap som har gjort tunge stunder lyse. Jeg har virkelig fått kjenne på at ingen ting er en selvfølge. Jeg skal snart avslutte året mitt som frivillig, men jeg kommer hjem med mye mer bagasje enn da jeg dro. Jeg har ikke bare samlet mye mer ting og tang, men også masse erfaringer og opplevelser. Min neste utfordring er å ikke glemme dem, eller pakke dem ned i en støvete skuff. For det er lett å falle tilbake i gamle rutiner.

Kanskje jeg setter for høye krav. For ofte skuffer jeg meg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre hver dag meningsfull. Ordene høres så fine ut, men realtiteten er ofte annerledes. Allikevel prøver jeg. Og da hjelper det litt å tenke på at hver dag er faktisk ikke min dag. Jeg deler den med mange, mange andre.